Visste du at det finnes egne dating byråer for folk som søker et sidesprang? Jeg lurer på om de lever i åpne forhold eller om de går bak ryggen på partneren sin.
VG hadde en artikkel forleden om at mange sidesprang endte i lykkelige forhold, altså brudd med første partner og lykkelig med neste.
Her nærmer vi oss sakens kjerne. De fleste av oss er imot utroskap, men vi klarer ikke å la være. Vi prøver å leve opp til nydelige idealer om hva et ekteskap skal være, men det går ikke alltid like bra. Vi prøver så lenge vi kan å være snille gutter og jenter, mens vi egentlig vil noe helt annet.
Det er ikke til å stikke under en stol at mange langvarige forhold kjølner av med årene, for ikke å snakke om alle forhold det aldri har vært skikkelig gnist i. De går til parterapi, sexterapi, ekteskapsrådgivning… you name it… for å prøve å vekke kjærligheten til live igjen. Men hva om det ikke er meningen det skal vekkes til live igjen? Hva om forholdet egentlig bare har gått ut på dato? Eller aldri vært riktig?
Årsaken til all elendigheten, er at vi bærer rundt på idealer om ekteskapet som hører fortiden til. Vi idealiserer gamle ektepar som har levd et helt liv sammen, og applauderer at de har holdt ut med hverandre i alle disse årene, men er det nødvendigvis bedre å være sammen med samme person hele livet? Er det ikke på tide å våkne opp til den tiden vi lever i, og innse at dette idealet ikke tjener oss lenger?
Er det virkelig lengden på forholdet som avgjør kvaliteten av det? Burde det ikke heller være mengden av kjærlighet vi opplever i løpet av et liv? Eller hvor mye vi har utviklet oss og lært om oss selv? Å oppmuntre til livslangt monogami kan i noen tilfeller være å oppmuntre til stagnasjon og stillstand.
Vi bør få slutt på denne skilsmisse-skammen slik at vi kan leve i sannhet med oss selv og hverandre. Ærlighet først som sist, så kanskje vi kan lære å avvikle våre forhold i fred og fordragelighet i stedet for med løgn, bedrageri og hjertesorg.
Ingen idealer -> ingen hykler
