De fleste som har vært sammen en stund, begynner å føle et ansvar for hverandre. Vi legger også ansvaret for eget velvære over på den andre. Det er din skyld at… jeg er lei meg… jeg ikke vår vært nok sammen med vennene mine… jeg ikke får trent nok… etc.
Før vi ble sammen var vi ikke ansvarlige for hverandre, så når inntreffer denne magiske grensen? Og enda mer interessant: Når slutter den?
Det er nemlig mange som føler ansvar for eksen sin lenge etter bruddet. Skyldfølelse over å ha forlatt en partner, er destruktivt for hele familien. Når den som blir forlatt utnytter dette til sin fordel, blir det et spill som barna havner midt oppi. Dette kan ødelegge mye, også for eventuelle nye forhold som VG skrev om 10.august 2013, der en eks stod frem og innrømte at hun hadde ødelagt mannens nye forhold, ved å bruke barna som pressmiddel.
Hvis du er den som gikk, kvitt deg med skyldfølensen en gang for alle – om ikke for din skyld, så for barnas skyld. Unngå at de havner i dette spillet. Innse at du aldri har vært ansvarlig for eksen din, hverken økonomisk eller følelsesmessig. Man ligger som man reder, og den som mister en partner, må stikke fingeren i jorden og spørre seg selv: Hva gjorde jeg galt? Det er ingen selvfølge at man skal beholde kjæresten, selv om man gifter seg. Vi eier ikke hverandre uansett hvor gifte vi er.
Mange kvier seg for å forlate en partner som er syk, men det var faktisk ikke din skyld at vedkommende ble syk, og derfor kan ingen forvente at du blir når du ønsker å gå. Du kan godt spille den gode samaritan og ofre deg, men hvem vinner egentlig på det? Noen ganger hjelper vi andre best ved å ikke hjelpe dem i det hele tatt. Smerte og ubehag aktiverer vår indre drivkraft. Noen trenger å synke langt ned, før de gjør en innsats for få det bedre.
Enhver person er sin egen lykkes smed. Hvis man er misfornøyd med eget liv, må selv sørge for å skape seg det livet man drømmer om. I løpet av årene har vi begynt å tro på det at vi er ansvarlige for den annens lykke.
Hvor har vi det fra?