Vi tror ofte det er noe galt med oss når det ikke er det.
Jeg trodde lenge det var noe galt med meg fordi jeg liker å være alene. Trodde jeg rømte fra virkeligheten, men hva er egentlig virkelighet? Er det bare det som skjer ute i den fysiske verden? Jeg trakk meg tilbake i mange år og surret rundt i min egen verden, først med dårlig samvittighet for at jeg var asosial og ikke ønsket å være en del av samfunnet, så snudde det. Det er de indre opplevelsene som er virkeligheten. Jeg trenger ikke leve opp til andres forventninger, men er fri.
Vekk fra massebevissthet
Jeg fant ut at ikke bare var det “lovlig” å være alene, det var også mer verdifullt enn jeg trodde. Det ga meg mulighet til å finne og holde fast på min egen sannhet. Jo mer tid jeg tilbragte alene, desto mer så jeg at mye av det vi lærer og regner som absolutte sannheter slett ikke er det. Ikke for meg. De fleste mennesker lever i en boble av massebevissthet og sluker rått det de blir servert, uten å kjenne etter om det faktisk er riktig.
I en periode var det slitsomt å forholde seg til andres virkelighetsoppfattelse fordi jeg følte trang til å argumentere og debattere med de som var uenig med meg. Etter alenetiden kan jeg nå lettere gi rom for at vi er forskjellige – full aksept både av meg selv og de som er annerledes enn meg. Det er herlig og befriende å føle at verden kan romme alle slags mennesker, også meg.
Si nei til sosialt press
Er du som meg og nyter alenetid, vil jeg oppmuntre deg til å gjøre akkurat det, uten føle press om at du må delta i andres verden. Du kan leve bare for din egen del og gjøre det du har lyst til. De andre klarer seg fint uten deg. Du har rett til å leve ditt liv – på den måten som er riktig for deg.
I do & I like.